Håndball i Lillestrøm SK

Håndball er den idretten som etter fotball har hatt lengst levetid i LSK. Men det var nærmest ved et tilfelle at den ble tatt opp

i klubben. Finanskomitéen fant i 1938 ut at det kunne være en tanke å samle interesserte kvinnelige revykrefter i en damegruppe,

og eventuelt få de med i klubbens syforening.

Men medlemmene i dameavdelingen ville også drive med litt idrett. Formannen i håndballforbundet, Øyvind Mørch-Smith var

villig til å være trener. Den første kampen gikk mot Ørnulf på Vigernes, og Lillestrøm vant 2 - 1 under stor begeistring.

I 1946 var LSK blant de 32 lag som skulle få delta i Norgesmesterskapet. Der ble LSK slått ut av Tyrving fra Bærum, som

under krigen hadde vært illegal mester.

I 1950 markerte gruppa sitt 10-års jubileum, som også ble deres beste sesong. Laget vant 22 av 23 kamper.

Året etter forsøkte LSK seg med herrehåndball uten noen suksess. Ca. 20 år senere ble det gjort et nytt forsøk for menn,

og på laget som var 3 divisjonsdebutant i 1972, spilte Tom Lund og flere av de andre fotballspillerne. Men heller ikke denne

gang lyktes det å skape et stabilt lag, og igjen ble det kroken på døra.

Men damene fortsatte i samme gode spor som i jubileumssesongen 1950. I 1954 lyktes det LSK å få en spiller med på

landslaget. Borgny Moe (Haugland) ble tatt ut til å spille mot Danmark i Haugesund, en kamp hvor Danmark vant 7 - 5.

Hun er den eneste spiller utenom fotball LSK har hatt på landslaget.

I 1964 gikk laget helt til 4 runde i Norgesmesterskapet. Der ble de slått ut av tittelforsvareren og mangeårig norsk mester, Skogn.

I 1974 rykket LSK opp i 2. divisjon og ble gratulert på årsmøtet, og aktiviteten og optimismen var stor. I disse årene ble også de

kjente landslagsspillerne Grethe Tønnesen og Rolf Lundberg engasjert som trenere. Samtidig begynte man å snakke om den

nye planlagte idrettshallen i Lillestrøm som ville gi lyse utsikter. En ny fjær i hatten ble det for LSK da Unni Nuvin ble tatt ut til

juniorlandslaget i 1975.

I 1979 ble flere av de sentrale spillerne borte, og to år senere måtte man slå fast at håndball var blitt en liten gruppe. Sesongen

etter ble helsvart, 0 poeng og nedrykk. Det ble LSK's siste sesong, Lillestrøm Håndballklubb sto klar til å ta imot.