Lillestrøm Kommunale Idrettsplass, Vigernes

Vi har tidligere nevnt at nedleggelsen av Tærudløkka skapte store problemer for Lillestrøm-fotballen, og årene 1917 - 19 var spesielt vanskelige. Noen løsning ble det ikke før høsten 1919. Spørsmålet om kjøp av grunn til idrettsplass var flere ganger oppe i Lillestrøm herredstyre i årene 1910 - 12, og endelig 18. april 1914 ble det nedsatt en komite av herredstyret. Denne komite kom til å bestå av følgende tre herrer: Jonas Pedersen (Lillestrøm Idrætslag), Ing. Helgesen og stadsingeniøren. Komiteen hadde en rekke møter, men vi er ikke klar over om noen innstilling ble overbrakt de bevilgende i herredstyret. Men det tilbud om kjøp av grunn på Vigernes samme år, vedtok herredstyret ikke å kjøpe. Så gikk det fire år, og i et herredsmøte i februar 1918 fikk man etter forslag fra Harald Hansen Hannestad bevilget kr. 5000,- av kinoens overskudd, til anskaffelse av idrettsplass.

I herredsstyremøte 6. april 1918 ble det på ny nedsatt en arbeidskomite med to representanter fra herredsstyret og to fra Lillestrøm Sportsklubb, pluss stadsingeniøren. Komiteen besto av følgende: Stadsingeniør Krabbe Trønnes, Harald Hansen Hannestad, Birger Bendiksen, K. Hagb. Bratlie (LSK) og Daniel Westby (LSK). Denne komite underhandlet med eierne av en del skikkede tomter, bl. A. ved sementvarefabrikken i Kjellergata og ved Vigernes. Denne gangen fik saken en lykkelig utgang, for den 11. oktober 1919 vedtok herredsstyret å gå til innkjøp av 31.7 mål på Vigernes for kr. 1800,- pr. mål. Selger av området var Karl Borgen. Det var to avstemninger i herredsstyret. Første votering gav 15 stemmer for Vigernes, og sju representanter ville legge idrettsplassen på Volla. Ved andre votering ble alternativet ved Vigernes vedtatt med 21 mot 1 stemme.

Under selve opparbeidelsen av den kommunale idrettsplassen tok LSK-medlemmene et virkelig krafttak, og mange hundre timer ble frivillig ydet som dugnad for å få idrettsbanen ferdig så snart som råd var. Lilletrøm SK oppnevnte egen banekomite, og den hadde denne sammensetningen: C. J. Hansen, formann, Daniel Westby, Emil Kristiansen, Fridleif Gundersen og Georg Fjeld. Utenom dugnadsarbeidet startet komiteen aksjoner for å skaffe midler til baneformålet, bl. A. le det arrangert et idrettsmarked i februar 1920 i Lillestrøm Konservative Arbeiderforenings lokaler i Storgata.

Utpå sommeren 1920 ble banen på Vigernes ferdig, og lagene avviklet sine første kamper på grusbanen.

Vi har nå vært inne på de personer som i vår forening var ildskjelene i idrettsbanespørsmålet, men vi har ikke til hensikt å "glemme" Oskar Johansen. Han ble i likhet med C. J. Hansen og Harald Hansen Hannestad æresmedlem i Lillestrøm Sportsklubb, og Oskar Johansen lot i denne perioden ingen sjanse gå fra seg når det gjaldt å fremme denne viktige idrettsbanesaken. Oskar Johansen ble den første banemester på Vigernes, og jobben var nærmest en ulønnet stilling sa kommunen ennå ikke hadde anledning til å ansette fast banemester. Han fikk avløsning i 1922 da kommunen ansatte banemester på Vigernes, riktignok som en midlertidig ordning. Tre år senere ble Wilhelm Berntsen ansatt som banemester i permanent stilling. Han hadde baneanlegget til han ble avløst av Harald Gullerud, og sistnevnte hadde jobbenpå Vigernes helt til banen ble nedlagt i begynnelsen av 1950 årene.

Høsten 1922 ble det vedtatt å sette opp et gjerde rundt idrettsplassen. LSK viste igjen stor interesse for Vigernes, og denne gang i form av økonomisk støtte. Sportsklubben ydet flere tusen kroner til dette formål, men etter at gjerdene var kommet på plass så ble forholdene ved idrettsbanen langt bedre, økonomisk, administrativt og sportslig.

Tribuner ble oppsatt på Vigernes i 1927. Vi gjengir her fra Akershus Arbeiderblad, 8. august 1927:

"Idrettsplassens styre ansøker i skrivelse kommunen om tillatelse til å oppsette tribuner på Vigernes. Til dette formål er det ved idrettsfolkene skaffet til veie ca. 1800 kr., men da dette ikke vil strekke til anmodes kommunen om eventuelt å overlate en del materialer av det som ble benyttet under flommen. Formannskapet foreslår at det av kommunens beholdninger efter flommen stilles til disposisjon for inntil 500 kr.. C. J. Hansen trodde at man fra kommunen bare behvet materialer for ca. 22 kr.. Ordføreren hadde inntrykk av at der fra idrettsfolkenes side var utført et godt arbeid i denne sak, og at det således ikke var noen betenkeligheter ved å vedta formannskapets forslag. Dette vedtokes da også enstemmig."

Sportsklubben deltok helt fra Vigernes ble anlagt med representanter i det kommunale idrettsplass styret. Klubben var fra første stund med i administrasjonen av banen. Siden vi her har nevnt året 1927, og tribunebyggingen denne høst burde vi kanskje i samme omgang fortelle hvem som utgjorde idrettsplassens styre i 1926 - 27: C. J. Hansen, formann, Trygve Amundsen, Martin Momkvist, Oskar Syversen, Ragnvald Hansen og Jens Hval.

Vigernes ble etter hvert en meget bra grusbane. Banedekket var absolutt av de bedre her på Østlands-området, og i årene før og etter siste verdenskrig var banen helt prima. Men det var jo en grusbane, og to store ulemper var det med Vigernes de mange gode minner til tross. Etter regnvær ble vanndammene store og mange, og hvis kampene i heldigste fall kunne avvikles etter programmet så var spilleforholdene mange ganger umulige. Gressbaner er og blir mer mottakelige for nedbør. Det andre store problemet var paradoksalt nok: Sol og godvær. Da var støvplagen til tider uutholdelig. Selv om banemannskapene "vannet ned" koksgrusen før kampene og i pausen, så kom støvskya tilbake et stykke ut i omgangene. Men gressbaner kom da omsider. LSK innviet sin bane, Åråsen stadion i 1951, og det kommunale anlegget, Lillestrøm stadion, ble ferdig året etter. Dermed var grusbaneproblemene et tilbakelagt stadium. Gressbanene på Åråsen skulle komme til å bety svært meget for den fotballspillende del av LSK i mange, mange år framover.